Tyskland - England kl. 16:00
JOHANNESBURG (Dagbladet):
Selvsagt sa Fabio Capello det i beste pedagogiske mening, men det lød nok ikke helt etter pedpensum på lærerskolen likevel:
Glem historien om tidligere kamper, gutter, formante Capello spillerne sine, for egentlig bare å minne dem enda en gang om at nå kommer det noe så spesielt viktig at de må styre tankene i helt riktig retning:
Så fortsatte han med tørrpraten som går hos alle oss fotballglade fram til kampstart klokka fire i ettermiddag:
Vi må slå alle de store lagene, og Tyskland er ett av dem. Denne kampen er ikke noe mer.
HUSK HISTORIEN: Paul Gascoigne (t.h.) hadde sitt store mesterskap i VM i Italia i 1990. Likevel holdt det bare til semifinale og tap på straffer mot daværende Vest-Tyskland. Det er en historie som fort kan gjenta seg 20 år seinere når dagens svar på «Gazza», Wayne «Wazza» Rooney og kompani møter Tyskland i Bloemfontein. Her får Gascoigne en trøstende arm rundt skulderen av Terry Butcher.
DET blir neppe med Capello. Bortsett fra tørrpraten; som tross alt fungerer ok i mangel av annet beroligende før de fleste fotballkampene vet ingen bedre enn ham dimensjonen på dette oppgjøret. Desto mer interessant å høre hva den mer enn dyrt innkjøpte italienske treneren for engelsk fotball; hentet til sportens Mor for å gi guttene hennes taktisk kløkt og kontinental stil, ellers vektla for å vinne sin desidert største kamp for England:
Gløden er tilbake hos spillerne. Vi så det mot Slovenia og vi har sett det på trening hele uka, forsikret Capello verdenspressen før han lukket døra for de siste kampforberedelsene.
Med andre ord: England kommer som seg selv; England kommer med full kraft.
DRESS-SNITTET på trenerbenken er om mulig blitt tatt et knepp opp med den andre utlendingen som sjef for den engelske nasjonalarven, men Capello vet så alt for godt hvem arvingene er.
I kampsporten fotball vil trenere verden over snakke om nødvendigheten av glød, men ingen steder er forskjellen større mellom vektleggingen av selve viljen til å kjempe og oppmerksomheten på nivået i ferdighetene det skal kjempes med. I engelsk fotball er den frie kampviljen høyt hevet over både ballferdigheter og spillteori.
Det er her det er bedre å huske historien framfor å bli bedt om å glemme den. Vi snakker tross alt om et fotballand som etter å ha startet sporten midt på 1800-tallet ikke tapte for en eneste nasjon utenfor Storbritania før i 1929. Det skjedde i Madrid mot Spania, og var akkurat like sjokkerende som det høres ut i referatet fra en av de engelske avisreporterne:
- Jeg trodde ikke at jeg skulle leve så lenge at jeg opplevde den dagen da elleve spanske spillere mer eller mindre ydmyket overlegenheten til engelsk fotball.
